Nora og Emilie på nye eventyr

Hei alle dere søte små og store!!

En stund siden vi har oppdatert nå, men vi kan si som så at vi har virkelig funnet oss til rette nå. Etter ferie i Sihanouk Ville, og en trist farvel med 4 av våre landsmenn har vi endelig flyttet oss til hovedfrivillighuset «Thida’s house»- et tradisjonelt kambodsjansk hus, og bor nå med resten av veteranene her nede. Vi føler selv vi også, nesten, kan kalle oss veteraner nå. Den oppsiktsvekkende absurde trafikken med null regler er ikke lenger noe oppsiktsvekkende. Å få prutet på priser er ikke lenger like vanskelig som i starten, og på placement’ene våre går det flott for oss begge. Vi er med andre ord kommet så godt inn i det som vi kommer til å komme. Medlemsskap på Prince D’Ankhor Hotel er i boks, hvor vi nå kan trene, slappe av ved bassenget og bruke spaen. Det er deilig med litt luksus i «dagliglivet» da vettu….:) Rommet vårt på Thida’s er ikke mer enn 9 kvadratmeter – så det er ganske så lite. Det er møblert med to ganske «greie-i-størrelsen» senger, to kurvskap, myggnettinger og de 7 bagene vi drasset med oss fra sist boplass- Green Town. Vi reiser, med andre ord, IKKE lett. Tross alt har vi gjort rommet vårt veldig koselig, og det føltes allerede, etter et par dager, som hjemme. Vi skal tross alt bo her i 1 ½ måned. Teppe på gulvet, koselige lys, masse puter mm. Noe vi ikke er like begeistret over er killing-bees som allerede er spottet opptil flere ganger her på Thida’s. Og vi vet vi ikke er hjemme i gode, gamle Norge når vi hver kveld må sjekke lakenet og puter for skorpioner. Heldigvis har verken det ene eller det andre funnet veien inn på vårt rom….enda.

Men vi koser oss gløgg – det skal være visst!!! Vi er over halvveis – og, om ikke altfor lenge, på vei hjemover igjen! Planene fremover er selvfølgelig frivilligarbeidet, men også å nyte nuet som det så fint heter:P En tur til Kambodsjas hovedstad, Pnhom Penh, er planen 2 uker fra nå. Så oppdatering om det kommer selvfølgelig!!

Farvel så lenge

 XOXO

Nora og Emilie

Ok! Uansett om du har bestilt VIP eller VVIP sleepingseats vil det ikke være standaren du kanskje tenker deg når du hører ordet VIP. Det har vi funnet ut i løpet av den siste uken. Førsteinntrykket var utrolig morsomt. Ida, Christine og oss kapret bakerste seterad som var en 4 mannsseng!! Vi tenkte dette blir en skikkelig bra 10 timers tur! Men da vi etter ett par timer iherdig skulle prøve å sove, fant vi ut at det ikke var like lett som vi først skulle ha det til. Med varmen fra motoren under setene og aircondition over oss var det en ganske så «godt og blandet» temperatur. I tillegg til dette var det ikke noe form for støtdempere på bussen og lyden av at den skulle gå i oppløsning var med oss under de 10 timene. Uansett hvor mange ganger vi skrudde på «sove-sanger» spillelisten på ipoden var det helt UMULIG å sove. Så etter 10 ganske «desperate-etter-søvn»-timer var det 4 overtrøtte, men glade jenter som gikk av bussen. Rett til hotellet og søvn i 2 timer før stranden.

Sihanouk Ville er rene paradiset. Første dagen ble brukt til å ligge på stranden. På kvelden dro vi ut og spiste deilig mat. Ikke så kult å finne ut etter noen timer uten sol at vi ikke har fått brunfarge, men heller har en ganske så rød tone, tross faktor 50. Da var det rett for å finne Aloe Vera etter mat, klokken 10 om kvelden. Vi spurte tuk-tuk sjåføren om han kunne ta med oss til et apotek, og han sa det kunne han og at det var bare ett apotek som var tilgjengelig så sent på kvelden. Vi endte opp på en lokal klinikk med pasienter omtrent på utstilling. Da vi 4 vestlige, kjolekledde jentene troppet inn og spurte om aloe vera krem for solbrenthet virket det plutselig ganske dumt. Dermed var det avgårde ganske så fort til et helt vanlig supermarked. Standarene er litt anderledes her kan man si.

Resten av uken var det strand, strand og mer strand på programmet. En av dagene valgte vi å dra på båttur for å se noen av de idylliske øyene som var der. Startet med en sjarmerende(!) frokost på en byggeplass(?), hvor vi deretter forflyttet oss til stranden og over i en liten fiskebåt. Det ble en våt tur! Vi snorklet litt på 2 av øyene, hvor vi så skumle fiskeboller og nemofisker. Den siste øyen kan vi definere på det vi ville kalt paradis. Helt uvirkelig og helt fantastisk!

Vi var alle superfornøyde med hele uken da vi skulle vende «hjemover» igjen. Slitene var vi også, og sovesetene, 10 timer i bæss virker faktisk ganske fristende. Etter vår enorme skuffelse var sovesetbussen vår ødelagt og erstattet med en helt vanlig buss. Det var fullstappet, og trangt. Her skulle vi tilbringe de 4 første timene før vi skulle bytte buss i Phnom Penh!! Cambodian style! Men alt gikk dessverre ikke på skinner etter dette. Etter ca en time i bussen, kjente vi et kraftig dunk og masse glass som knuste. Vi stoppet like etterpå, og folk begynte å lure på om vi hadde truffet en motorsykkel. Det viste seg at det var en ku vi hadde truffet. Hele fronten på den ene siden på bussen var smadret, men etter 30 min var det bestemt at vi bare skulle fortsette å kjøre. Dette virket jo kjempetrygt(?). Samtidig fikk vi melding om, av noen venner på en annen buss, at kuen vi kjørte på ble hentet inn i deres buss og lagt i midten av bussen. Ikke spør hvorfor. Tusen takk til den bussen for prioritering av oss passasjerer. Jaja. Vi fortsatte bussturen med en smule angst, og det var ikke rart. Etter 10 minutter begynte bussen å svinge fra side til side og den var plutselig ikke på veien lenger. Vi trodde alle sammen vi skulle tippe. Folk ropte stopp til busssjåføren og en kambodsjansk jente oversatte alt for han. Folk begynte å få panikk og ingen skjønte hvorfor han ikke stoppet når alle ropte stopp. Det var en utrolig ubehagelig opplevelse! Han stoppet bussen til slutt og folk løp ut av bussen. Det viste seg at busssjåføren var dritings til de grader. For å gjøre historien kort: Vi nektet alle å sette oss på bussen igjen, ventet i ingenmannsland i 4 timer, fikk ny buss, kom til phnom penh -uten søvn, ventet i 4 timer, fikk billetter på en lokalbuss, 6 timer senere – I Siem Reap.

Dramatisk slutt på en deilig uke, men vi er fornøyd med resten! Nå er det avskjedsmiddag med Ida og Christine som venter, og deretter (om vi tørr) bussen til hovedstaden Phnom Pehn på torsdag! Og så på’n igjen med «dagliglivet» på mandag. Vi skal dessuten snart flytte over til Tidas, som er hovedfrivillighuset! Blir bra!
XOXO
Nora og Emilie

Det er helt uvirkelig å tenke på! I dag er det fredag 8 april og det er nøyaktig en måned siden vi forlot vårt kjære Norge! Tiden har gått utrolig fort, det er det ingen tvil om. De siste to ukene har gått veldig bra for oss begge. Vi har endelig begynt å bli vant med det meste og klarer oss stort sett veldig bra. Barna er helt nydelige og vi er allerede blitt, på hver vår skole, veldig knyttet til barna «våre».

Siste uken har det vært lite elever begges placement. Grunnen til dette er «Khmer New Year»-ferie hvor hele storfamilier reiser landet over for å samles, spise, drikke og feire. Selve «Khmer New Year» er 13 april, men feiringen foregår i minst to uker. Dermed har også skolene fri, og det har vi og. I den anledning har de to andre norske jentene, Ida og Christine, og vi bestemt oss for å dra til kysten til «Sihanouk Ville» og tilbringe ferien der – OG VI DRAR IDAG! 10 timers lang bæsstur, vi gleder oss! Det er også siste uken til Ida og Christine før de forlater oss og drar hjem til Norge. Blir trist når de drar men slik tenker vi ikke nå. Først ut: Sihanouk Ville – Ut på tur aldri sur. høhø. 

Happy Khmer New Year folks!!

Chol moi! (skål)

Nora og Emilie

Ved å jobbe i kambodsja får man et helt unikt syn på kulturen og landet. DET har vi funnet ut den siste uken.

Noras uke:

Noras placement: “Grace community centre”

Grace community centre ligger ca 4 km utenfor Siem Reap og underviser 150 barn daglig. Barna er fra 2 til 24 år og får undervisning i engelsk, science, matte, kunst, personal hygiene og life skills. Skolen består av 6 små «hus». Disse husene har ikke vegger og det er ikke et sjeldent syn å se firfisler, edderkopper, frosker og høner i klasserommet, og temperaturene stiger ofte over 30 grader. Jeg underviser 8-12 år gamle barn i science, matte og kunst. Selve engelsken lærer barna av en kambodsjansk lærer, men jeg er der for å hjelpe med uttale. Jeg har dessverre bare rukket å være på placement mitt i to fulle dager pga dehydrering, men jeg stortrives allerede!

Ps. Første dag på skolen fikk jeg et brev av 3 jenter, Sreyhnet, Raksa og Raksa, hvor de skrev «I love you teacher Nora»…. tror dere ikke jeg smeltet?

Emilies uke:

Emilies placement: «Ches Community House and Orphanage”.

Dag 1 var ment til å få omvisning og et inntrykk av skolen. Det var ihvertfall det jeg hadde fått beskjed om. That did NOT happen. Etter å ha fått en relativt kort oversikt over placementet mitt på kmer-engelsk (kmerske og engelske ord…utrolig lett å forstå?!), ble jeg utdelt klassen jeg skal undervise under oppholdet her. De er 13 år gamle alle sammen, utenom en jente på 9 år (hun er den flinkeste i klassen). Personlig trodde jeg ikke på at de var så gamle, siden utseendemessig ser de ikke eldre ut enn 7 år. Men søte, det er de. Overraskende startet undervisningen den samme dagen. Jeg var overhode ikke forberedt på det da, så det var en veldig spontan time. Litt utslitt etter mye inntrykk på en gang da jeg kom hjem den dagen for å si det sånn. Tirsdag gikk derimot mye bedre, og da var jeg forberedt! Mandag-Fredag har jeg fokusert på å finne ut hva barna har lært og hva vi må jobbe med. Det er absolutt ingen organisert struktur på skolen. De har ingen bøker, ingen plan. Det må jeg sette opp selv. Det er veldig utfordrende, men også lærerikt. Klasserommene er utendørs under stråtak og barna sitter enten på betonggulv eller knøttsmå plastikk stoler, med benker som pult. Det er en helt ubeskrivelig forskjell fra det man er vant med i Norge. Men barna er lærevillige (noen mer enn andre) og veldig blide. Og jeg må smile når jeg hver dag blir tatt imot av 20 oppreiste, forventningsfulle elever som i kor roper «Good morning teacher». Høner, kuer og kyllinger tar også del i undervisningen fra tid til annen. Helt normalt. Nå vet jeg ihvertfall hva jeg har i vente og nervøsiteten er ikke på lik høyde som sist uke. Jeg har bestemt meg for å ha et tema som fokus hver uke. Uken som kommer skal jeg fokusere på kalenderen og bursdag (de vet verken hva det ene eller det andre er). Tror det blir bra. «Baby, baby» med Justin Bieber er av en eller annen (syk) grunn en enorm hitslager her nede (HVORFOR?! Gudameg). Så på onsdager skal vi ha «fun day» har jeg bestemt, og da går dagen i å synge (forstå og lære) sanger (og da etter et sterkt ønske fra alle elevene skal vi begynne med denne sangen..YES ..not) og spille bingo. Tror undervisningen skal bli veldig bra bare jeg vender meg til alt.

Fredag slappet vi bare av og så på film, for dagen etter var det tur med alle frivillige fra hele interwave til Phnom Kulen National Park and waterfall. Opp klokken 6 sharp og rett på busstur i 2 timer. Hompete, smale veier og mineskilt overalt – men det er vi vant med nå. Vi var ganske enige alle sammen da vi sto mitt uti jungelen og så dette uvirkelige gigantiske «waterfallet» at det må være noe av det vakreste vi har sett. Turen var herlig, hvor det meste av tiden gikk til å ligge i hengekøyer og spise verdens beste mango og gnage på maiskolber. Survival of the fittest. Lørdag kveld hadde vi norske fra interwave bestemt oss for å ha «norwegian night». Med norske flagg på t-skjorten og i ansiktet ble det vill stemning da vi med innlevelse sang (/hylte) «ALT FOR NORGE». Stolte er vi over landet vårt ihvertfall, og gøy var det å oversette Erik og Kriss sanger for de andre frivillige som fra igår kveld av digger norsk musikk og den nå berømte måten vi danser på (TIKSE TIKSE). Dagen idag har gått til forberedelser for neste ukes undervisning og timesvis med skyping i sofaene i cool loungen på The Blue Pumkin. Deilig det.

Jæddæ! Ny uke! Vi holder dere oppdatert!

KOSKOSKOS

Nora og Emilie

PS. Melkesjokolade anyone? Brunost? (mammaaaaa..du kan da vel sende ei litta brunost?!)

Sorry for litt dårlig oppdatering de siste dagene, men vi må dra steder for å få internett, og det er det ikke alltid tid til…MEN her kommer oppdatering for de siste dagene:

Siste dagen på hotellet skjedde det noe som fikk oss begge til å åpne øynene. Etter en deilig siste middag ved bassenget på hotellet, gikk vi opp på hotellrommet og satt oss ute på verandaen. Der snakket vi blant annet om alle utfordringene vi kommer til å møte under oppholdet. Da vi etter ca en halvtime fant ut at vi skulle gå inn å se på film, fikk vi oss en overraskelse. Emilie tok i dørhåndtaket for å åpne, og etter en 30 sekunders vill røsking i døren, gikk det opp for oss at vi var stuck. Ute på terassen. I fjerde etasje, 20 meter fra bakken klokken halv 12 på kvelden. Great. Emilie fikk et lite panikkanfall, men Nora holdt hodet kaldt og ropte ned til en dame, som av en eller annen grunn (lucky for us!!), satt ved bassenget klokken halv tolv om kvelden. Nora fortalte hva som hadde skjedd og hun skjønte, heldigvis, hva vi sa (noe som ikke er like vanlig her nede, ettersom engelsken til de fleste her er veldig dårlig). Men plutselig kom Emilie på at hun også hadde låst hoved hotellrommet døren. Å låse døren har hun blitt strengt oppdratt med av sin far (not so smart this time though). Derfor startet dette ett lite panikkanfall fra begges side, igjen, og Emilie begynte å rope mer «I’m really thirsty», «Do we have to sleep out here all nigh» og også enda mer dramatisk «We’re going to die here». Vi begynte å diskutere hvordan vi skulle knuse ruten uten å kutte skade oss selv, og det endte med at det beste ville være å knuse med foten surret rundt med det vi hadde av klær på oss. Men etter dette fant hun ut at det ble litt for dramatisk. Damen ved bassenget hentet hotell-staffen, som i flere minutter bare lo av oss (kambodsjanere syntes det er VELDIG morsomt når vestlige driter seg ut). Men nå var det Noras tur til å få panikk, så Emilie fant ut at nå var det hennes tur til å ta ansvar. Hun satte i gang klappelek og sang og det var vel det vi egentlig gjorde, for å få tankene over på andre ting, inntil etter en halvtimes tid, da hotellansvarlig klarte å bryte opp hotelldøren med et stort glis. Vi var reddet!

Neste dag, etter endel pakking, ble vi hentet i tuk-tuk med all bagasje og flyttet over til Green Town hvor vi skal bo i ca en måned. Det er et utrolig kult guest house, med mange andre frivillige. Velkomst middag var på agendaen onsdag kveld, etter å ha pakket ut alle klær i et skap. DEILIG! Vi har også endelig fått vasket litt klær. Det koster $1 for å vaske 1 kg klær, så det funker, men siden vi ikke vil at alt undertøy skal henges opp rett ved restauranten til alle andres fornøyelse (?), vasker vi slike ting selv i en balje. Ja du hørte oss – i en balje, med skrubb og såpe vasker vi disse tingene selv. Men det funker egentlig veldig greit. De andre nye frivillige er superhyggelige, og det er et utrolig godt miljø her. Alle bryr seg om hverandre og alle er venner (ja vi har fått oss noen venner…SURPRISE). På torsdag startet orienteringen – halv 10. Da var alle oss nye samlet og vi fikk masse informasjon – ettersom vi har vært her en uke visste vi faktisk det meste, men det var greit å få litt informasjon fra selve organisasjonslederen også, som skal forlate oss fra april til juni. Etter infoen, hadde vi litt fritid, og så dro vi på orientering rundt om i hele byen. Vi visste allerede hvor postkontoret og de fleste markedene var, men var greit å se hvor sykehuset og biblioteket mm var. På kvelden på onsdag dro vi ut å spiste tradisjonell kambodsjansk middag med alle de nye frivillige. Som underholdning fikk vi et «puppet show» på kmer. Det skjønte vi jo mye av da lissom.

Vi elsker Green Town. Det er utrolig sosialt. Alt går også i engelsk. I starten var dette litt hardcore for oss begge. I Norge er man ikke vant til å snakke fritt på engelsk, men her er du nødt til det. Overraskende nok, tok det bare et par dager før vi snakket fritt engelsk uten å tenke 2 ganger før man sier det.

På fredag besøkte vi Ankor Wat. Vi ble hentet 5 om morgenen og «tuk-tuket» dit (tok ca 20 min). Først fikk vi billettene, med bilde av oss selv på. Dritkult å bli tatt bilde av når du ser helt død ut. Men besøket var helt fantastisk. Å se Ankor Wat er absolutt noe man måå gjøre! Og soloppgangen er helt fantastisk. Vi ble helt forelsket i stedet. Templene er helt utenom det vanlige, fylt med hauger av historie. Vi lærte en haug, og «oss nye frivillige» er blitt en skikkelig godgjeng (vi er 9 stk). Tross alt, etter 10 timer der, var vi alle helt utslitt. Da var det rett hjem for å sove. Etter det dro vi ut med alle frivillige fra både Green Town og Tida’s. Det var kjempekoselig og vi fikk snakket masse med de «veteran» frivillige:) Kambodsjansk mat sto på menyen. Etter middagen dro ca halvparten av oss videre på bar-crawling (går fra bar til bar)(og det var bare oss og Sean av de nye som ble med), og endte opp på det kuleste utestedet her nede som heter «Temple». Det var utrolig gøy!

Idag har vi fri, og vi har bare chillæn, sett en film og nå er vi her the blue pumkin for å oppdatere dere, ENDELIG! Bilder vil vi gjerne også få lagt ut her, men vi har problemer med å få lagt det ut her, så vi skal prøve å legge det ut på facebook i stedet. Selv om det virker som vi er ganske så opptatt hele tiden, så tenker vi på dere der hjemme hver dag, og vi delte en medbrakt , ekte norsk melkesjokolade i dagtidlig (SAVN).

Nå gleder vi oss egentlig bare til mandag hvor vi skal bli introdusert for prosjektet og skolen vi skal jobbe på (Vi jobber på forskjellige steder). Det blir utrolig spennende og vi gleder oss til å komme i gang!

Cheers,

Nora og Emilie

Ps. Hvis noen av dere tilfeldigvis har lyst til å sende oss enda litt mer melkesjokolade, brunost eller kanskje ett lite kort så er dette adressen vår:

Nora Botero/ Emilie Østensen

c/o Annemarie Spee

Interwave

PO Box 93246

Siem Reap

Kingdom of CAMBODIA

Ok. Varmen her er ubeskrivelig. Vi gleder oss allerede til det blir 10 grader varmere i april. ehhh…neei!

De siste dagene har vi blitt mer og mer vandt til kulturen og menneskene og det aa snakke engelsk paa en maate som gjor at ikke-engelsktalende forstaar. Ja du horte oss..Det kan kanskje ikke virke som noe spesielt utfordrene, men…vel…her nede er det det..som for eksempel det aa bestille pizza over telefon…

Vi har vaert ganske sosiale de siste dagene…og allerede blitt kjent med to andre norske frivillige, Ida og Christine..og vi 4 er naa allerede “The awesome 4some”…dere kan jo tenke dere hvorfor. HEIA NORGE!!

Vi har besokt begge frivillighusene i lopet av helgen. “Hoved- frivllighuset” er utrolig kult og det er et tradisjonelt kambodsjansk hus, med bad ute og hengekoyer som sofaer. Vi digget det. Dette huset blir vi flyttet til, antagelig, i slutten av april. Imellomtiden, fra og med neste onsdag, skal vi bo paa “Green Town Guest house”, som virker utrolig koselig det og. Veldig enkle standarer, men brukbart:) Vi liker det litt enkelt:) Alle som bor sammen paa en av disse stedene blir som en stor familie, og det virker kjempebra! Vi vil egentlig bare komme oss ut av dette 5 stjernes hotellet vi naa bor paa og flytte dit med en gang. men men..vi nyter solen ved bassengkanten, og smaa turer rundt om i byen. Massasje har vi tatt, spist himmelsk frukt (generelt mat egentlig) og sett allerede store deler av Siem Reap. Vi liker byen.

Paa torsdag begynner orienteringen..da skal vi laere “Khmer”, se Angkor Wat (1 av de 7 tingene man maa se for man dor og 1 av 7 av verdens undere!!!), se den flytende byen, spise tradisjonell kambodsjansk middag med alle frivillige fra Interwave (organisasjonen vi jobber for), besoke alle markeneder det gaar ann aa besoke og komme oss paa plass paa green town:)

Internetten paa pcene vaare funker ikke her paa hotellet, saa vi har faatt laane en pc de har her til aa kunne fortelle dere at vi har det bra…jaeddaa…hvis dere ville vite det:)

Oppdatering kommer vel snart igjen:)

KOSEOVERDOSE

Nora og Emilie

<3

PS: Ja vi er vell fremme Morfar Jan. Emilie: Savner deg MOFFA!

oooh yeaaaaaaaah!

Vi starter rett og slett forste blogginnlegg med disse ord, for oyeblikket er vi nyforelsket i landet! Dessverre startet det ikke opp like smud…

Alt startet med problemer allerede paa flyplassen paa gardermoen. Emilie glei rett igjennom, mens Noras visum var det plutselig noe problematisk med. Men saa var det ikke det:PppppPPPp. Det ordnet seg etter en halvtimes diskusjon, etterfulgt av en taarevaat farvell, fra vaare kjaere foreldres side (neida, vi var lei oss vi og..hehe ehh).

Vi kjopte oss en avskjedscola, men fant fort ut at det faar vi nok ogsaa tak i der nede. Kleint.

Turen gikk videre til Amsterdam, der vi, etter streng beskjed fra vaare foreldre, hadde lovet aa gaa rett til gaten. Og takk for det! Det var ikke stopp paa problemene her.  Det viste seg at det flyet vi egentlig skulle fly med hadde tekniske problemer. Sa et mindre fly ble erstatningen og bare passasjerene som hadde plasser 1-40 fikk boarde. and guess what? Vi hadde 66 a+b. great. Emilie satt seg ned paa en stol og sa “jaja”. Nora tok problemet i sine hender med et smil, og sto beskjedent bak en haug av hoylytte franske foretningsmenn. ehh..for aa si det saann..vi tok det ganske med ro. Men plutselig hores navnene “Botteta” og “Emila Arstonsen”. Vi tok det som oss, og spratt opp. Vi hadde fatt plass paa flyet og var overlykkelige. Vi hadde jo nok et fly vi skulle rekke.

Plassene var heller ikke saa ille. I stedet for de crap plassene vi egentlig skulle ha, fikk vi business plasser. Chilleeeern!! Men ikke ved siden av hverandre. Jaja..Etter en lang flytur, for Nora mellom to sykt saere business menn, og emilie med en sur, bortskjemt, frekk kineser og en loka aftershave hva-det-var-han-var mann, var vi endelig ankommet ASIA. bongala bongala.

Vi hadde ca 5 timer paa flyplassen i Bankok hvor det meste av tiden gikk til aa sitte i to digge stoler og bli tatt bilde av av forskjellige asiatere som tydeligvis syntes vi saa meget saa spesielle ut. Takk gud for at vi hadde hette paa genserene. Og nok en gang ble “Ausstensen” ropt opp over hoytalerne..bagasjen vaar var ikke med flyet..det var goy! null myggspray, solkrem, shorts eller deo. Drit digg. vi var virkelig happy naa.

Next stop: SIEM REAP! Det er SERIOST det MINSTE flyet vi noen gang kom til aa fly med. Hadde vi dodd paa denne reisen ville det vaert med det flyet. 20 seteplasser. yesyesyes. NOIA! Meeen..vi tok det knusende med ro..av en eller annen grunn lo vi omtrent gjennom hele flyturen. Det gikk bra, men heisann det var varmt naar vi kom frem. Visum var i boks etter en laaang godkjenning fra en 10 talls kambodsjanere. Men guri det er vanskelig aa snakke med menneskene her om lost luggage, naar engelsken er paa..la oss si det pent, et lavt nivaa. Men vi var ihvertfall fremme !

“Theavy” fra organisasjonen vaar motte oss utenfor flyplassen. Vi tok en “tuk-tuk” til hotellet vi skal bo paa frem til neste onsdag. (En tuk tuk er en motorsykkel med en vogn med tak som henger etter.) Utrolig kult! Vi kom oss til hotellet, som var kjempefint, og fikk informasjon fra Theavy (uttales TV, vi sier T-VO..enkle gleder:P). Med kambodsjansk nummer, og boken “Do’s and Don’ts in Cambodia” gikk det ganske fort opp for oss at naa er vi her, og vi maa forholde oss til deres kultur, som i bunn og grunn er ganske saa forskjellig fra vaar egen norske kultur. Til slutt sovnet vi rolig, fra noras side, Emilie derimot vaaknet opp til paranoide oyeblikk da hun baade trodde det var mygg og mennesker paa rommet, i tillegg til firfisler i dyna. takk for det. vi sov til klokken 2 (considered lazy in cambodia…..yesyes).

Dagen i dag har gatt til aa hente bagasjen, som ENDELIGankom Siem reap, litt sightseeing og middag med noen andre frivillige fra hele verden. Vi har funnet ut at Kambodsjansk mat er DIGG! Det er forordet. Ikke bli overrasket om vi kommer rullende hjem igjen i juni. hehe..sann serr. og ja..som en bekreftelse..de har cola her.

Naa har internetttimen vaar her paa hotellet gaatt ut (ja pcene vaare funker ikke..yesyesyes)..men vi oppdaterer dere glade lesere snart igjen!

Nora og Emilie <3

Hallo i stugo te dokke alle!

Nå nærmer det seg avreise for oss, bare 2 netter igjen her i Norge. Vi merker at nervene begynner å gå i spinn. Vi skal faktisk ut å reise, og det er ikke over en kort periode. Likevel er det utrolig spennende å tenke på, når vi vet det er så mye vi kommer til å oppleve og har i vente. Dagene før avreise nå, går fort og er fullpakket med forberedelsesplaner. Men vi liker det! Apoteket har vi vært innom et par, hundre, ganger, og angstdempende medisiner, smertestillende, plastere og pyrisept er i boks. For ikke å snakke om alle vaksinene vi har tatt.

Pakkelisten er både lang og konkret, med rike detaljer over spesielt og særegent utstyr vi er nødt til å ta med oss. Den inneholder blant annet 10 m langt tau (til hva??!).

Vi merker at de siste dagene er preget av ordet “Farvel”. Det er hyggelig. Næt.

Jaja. På gjensyn Noreg og Nordtug! Vi elsker dere!

Farvel! We love you!

Nosh&Mosh <3

FRED UT!

Welcome to Blog.com.

This is your first post, produced automatically by Blog.com. You should edit or delete it, and then start blogging!